Jeg har behov for å prate med deg. I dag gjorde jeg endelig det jeg hadde gruet meg sånn til. Jeg fikk legehjelp for sykdommen min. Hvorfor akkurat nå og ikke tidligere tenker du sikkert. Vel, det har ikke vært bare bare. Slike ting er ikke like enkelt for meg som det høres ut. Jeg har vært redd for å bli stemplet som psykisk syk. Det har foregått i årevis, men jeg har aldri ansett meg selv som “ordentlig” psykisk syk.. Ikke før i dag. Ved siden av meg ligger det nå en pakke med Cipralex (anti depressiva). Det gjør vondt å se navnet mitt på pakken. “Mot angst og depresjon” står det. Er det virkelig meg? Reidun Beate som alltid har vært “frisk som en fisk”? Jeg har vært forkjølet, hatt vondt i halsen, hatt ørebetennelse, hjernerystelse osv, men det kan ikke sammenlignes. Denne sykdommen kan jeg ikke noe for selv. Nå vil jeg bare bli frisk. Kilde: 365 Secrets
Legen advarte meg mot tablettene. Den første måneden kan depresjonen og angsten forsterkes på grunn av medisinen. Det gjør meg livredd. Jeg vil ikke påføre de rundt meg mer smerte enn jeg allerede har. Å være sammen med en “tikkende bombe” kan umulig være noe gøy. Jeg er lei av å ha det på denne måten. Nå har jeg en tøff tid i vente, men jeg skal greie det. Heldigvis har jeg en mann som kan hjelpe meg hvis jeg slår meg vrang.
Tusen takk for at du orket å høre på meg igjen. Du er alltid så snill og tålmodig med meg. Hva skulle jeg egentlig gjort uten deg?
Jeg er glad i deg bloggen.
(Jeg er ikke redd for å skrive om livet mitt og tilstanden min. Det at jeg nå bor i verdens største sladderbygd gjør meg ingenting. Jeg nekter å forandre meg etter hva dere synes er tabu å snakke om. Det er viktig å få snakket ut om psykisk sykdom også, uansett på hvilken måte man velger å gjøre det. Jeg har valgt å skrive om det. Nå må du/dere velge om dere vil høre om det.)
Hva er det egentlig med denne kjærligheten? Hvorfor forelsker vi oss? Hva er det som gjør at vi stoler hundre prosent på et annet menneske? “Fordi vi elsker hverandre.” Vel, hva betyr det egentlig å elske noen? Før trodde jeg at man elsket noen på grunn av en følelse man fikk. Etter at jeg møtte mannen min, vet jeg at forelskelse ikke det samme som å virkelig elske noen. Når man er forelsket prøver man å gjøre så å si alt for at den andre skal like deg. Du kan ende opp med å forandre deg selv helt. Slik var i alle fall jeg i begynnelsen. Mer og mer har jeg kommet ut av “skallet” mitt. Kjærlighet er for meg trygghet, samarbeid og omsorg. Har du alt dette i et forhold kan du føle deg heldig. Det vet jeg at jeg er.
Ta vare på den du elsker. Er du sint eller lei deg for noe, snakk med h*n. Man skal ikke være redd for å fortelle om følelsene sine. De skal respekteres. Gi aldri slipp på alt det gode du har. Ikke tvihold på noe du føler ikke er bra for deg. Kjærlighet skal ikke bare gies bort, men også mottas. Du fortjener å være lykkelig!
På forhånd vil jeg si at dette innlegget ikke har noe med meg & Magnus å gjøre. Alt er fint mellom oss!
De siste dagene har jeg grått mer enn jeg noen gang har grått til sammen gjennom hele mitt liv. Slik føles det i alle fall. Ikke kan jeg fortelle hva som er galt her på bloggen, og jeg kan heller ikke fortelle at ting kommer til å bli bedre. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre for å løse situasjonen jeg har kommet i. Alt føles håpløst! I går kveld gråt jeg i timesvis uten stans, og helt ut av ingenting fikk jeg ikke puste og det begynte å svartne for meg. Jeg hadde hele 2 angstanfall i går kveld. Helt alene i vårt store nye hus. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Derfor kan jeg nok ganske sikkert si at depresjonen min har blitt forsterket, på grunn av den vonde situasjonen jeg har havnet i. Nå er det ikke bare depresjon, men angst også. Akkurat som jeg ikke hadde det vondt nok fra før. Nå sitter jeg bare og er livredd hele tiden.
Fremover nå er jeg nødt til å slappe av og ta vare på meg selv. Jeg er ikke frisk, og jeg må slutte å klistre på meg et smil og late som jeg er det. Jeg kan ikke tenke på alle andre akkurat nå. Hvorfor skal jeg gjøre det når ingen gjør det samme? Livet blir ikke bedre av å fortrenge det vonde. Da lever du kun livet på en stor løgn! Slik vil ikke jeg leve lenger.
Over til en positiv ting. Bloggpuls har endelig fått lansert siden sin, og i morgen er det jeg som skal plukke og anbefale poster. Derfor håper jeg dere skriver mange gode blogginnlegg fremover!
Februar måned har vært kjempepositiv. Jeg kjenner det på kroppen og i hjertet mitt. Ikke bare har vi flyttet inn et nytt hus, men jeg & Magnus har vært mye mer enig og samstemte denne måneden. Vi har vært “på lag” og samarbeidet med hverandre. Akkurat det er noe vi har strevet med å få til. Med min korte lunte skal det ikke mye til før misforståelser oppstår. Det tar jeg på meg all skylden for. Skulle virkelig ønske jeg kunne bli en mer tålmodig person, men jeg fungerer bare ikke sånn. Jeg må være den jeg er, og jobbe hardt for å bli flinkere til å samarbeide.
Jeg vil nå prøve å få skrevet ned hvordan og hvorfor jeg blir så lett sint. Det har jeg nemlig aldri klart tidligere. Jeg synes det er vanskelig. Ikke fordi det gjør vondt, men pga at jeg ikke vet. Til tider forstår jeg ikke meg selv. Jeg kan reagere negativt på noe Magnus sier eller gjør uten at han skjønner hva jeg hisser meg opp for. Innerst inne gjør ikke jeg det heller. Det er bare noe i meg som automatisk oppfatter så å si alt helt feil. Gjerne det helt motsatte også. Mange krangler/diskusjoner kunne vært forhindret om jeg ikke hadde vært sånn. Hver gang etter en slik hendelse blir jeg så skuffet over meg selv.
Jeg har prøvd å finne ut hva det er som utløser denne reaksjonen. Er jeg sint for noe innerst inne? Er jeg stresset? Er jeg misfornøyd? Osv.. Men jeg finner ingen svar. Akkurat nå er livet mitt godt. Jeg har en fantastisk ektemann, fast jobb, stort hus å bo i, min nærmeste familie rundt meg og jeg har endelig fått begynt på nettjournalistikkstudiet. Årsaken til at jeg synes februar måned har vært fin, er kanskje pga alle disse positive forandringene? For 2 måneder siden hadde jeg kun 1/5 del av de nevnte godene.
I tiden fremover nå skal jeg virkelig gjøre mitt beste for å holde meg positiv. Ikke bare skal jeg & Magnus få det bedre, men jeg skal få det godt med meg selv også.
Nå sitter jeg helt alene i et stort og tomt hus. Her skal vi bo. Her skal vi leve i mange år fremover. Akkurat nå er det mørkt og kaldt her. Egentlig skulle vi vente til helgen med å flytte, men utålmodige meg fikk viljen min tidligere. Nå gleder jeg meg til å få inn alt av møbler og komme i orden her i vårt nye hjem. For en frihet å leie et helt hus. Det er jo så mye plass. Helt umulig for meg å få fylt opp alle kriker og kroker. Jeg har en god følelse i magen. Vi kommer til å få en flott tid i dette huset. Jeg gleder meg!
Jeg har så stor tro på at livet vårt kommer til å bli så mye bedre her. Vi har flyttet tilbake til hjembygden min, men jeg er ikke negativ lenger. Gruet meg noe helt forferdelig i starten pga all sladderen og ryktene. Det er det desidert verste med denne lille bygda. Alle føler at de har rett til å vite absolutt alt om alle. Jeg mener det er dårlig folkeskikk å snoke i livet til andre hvis den det gjelder ikke ønsker det. Noen av innbyggerne her kan jo ikke gå en dag uten sin dose sladder. Bortsett fra akkurat det er jeg positiv på flyttingen. Jeg lover å ikke bli slik som så å si alle andre her. Vil jeg dele noe med omverden, så skriver jeg det heller på bloggen enn å fortelle alt til kassedamen på rema 1000.
Vi bor to hus unna besteforeldrene mine pluss at det tar meg 5 minutter å gå på jobb. Hvor perfekt er vel ikke det? Det skal bli herlig å ha mer kontakt med familie igjen. Jeg føler jeg har fått glipp av mye i deres liv, og det samme dem i mitt liv. Ingen av dem forstår seg på meg lenger føles det som. Ser frem til å la de bli kjent med “skribenten” Reidun Beate. Det er noe annet å gå rundt å tenke på hva man vil med livet, enn å vite det og faktisk gjøre noe med det. Nå sitter jeg ikke på rumpa og er usikker lenger. Nå har jeg fremtidsplanene klare og det føles deilig.
Gjett hva? Jeg tror jeg har funnet meg en reisepartner til Miami Beach. Pga at hun ikke kunne føre etter 4. Juni, så byttet jeg avreisedato til 7. juni. Jeg blir da altså i Miami fra 7. Juni til 19. Juni. Siste gangen jeg bytter dato. I promise! Reisepartneren min blir forhåpentligvis Linn Marie. Krysser fingrene for at hun garantert blir med! Jeg gleder meg sånn. Det blir virkelig en opplevelse for livet. Juni er til og med den varmeste måneden i Miami også. Herlig.
Noe annet jeg gleder meg til er kino i kveld. Jeg har fått overbevist kjæresten min (selv om han er mannen min, kaller jeg ham fortsatt kjæreste) om at “Shutter Island” er en film vi MÅ se. Leonardo Di Caprio i skrekkfilm er jo nødt til å være bra. Traileren ser jo helt grusom ut. Sjekk den ut nedenfor selv. Kanskje du også drar på kino i kveld?
Jeg reiser forresten til Miami Beach 24. Mai – 5. Juni med EF i stedet for til Los Angeles. Hadde vært kjempegøy om noen av dere ville være med. Nå blr det jo enda lengre tid å spare også. Da hadde jeg blitt kjempeglad! :)
Hvis du er interessert, send meg en mail – reidunbeate@live.com :)
I dag er det fredag, helg og jobb som står på planen. Jeg er så glad for at jeg har en god jobb med en grei sjef og medansatte. Arbeidsmiljøet trives jeg bedre og bedre i. Selve jobben er jo grei. Arbeidsoppgavene har jeg allerede blitt vant til, og jeg føler selv at jeg er flink. I dag gleder jeg meg til å jobbe igjen. Enda bedre blir det når vi faktisk får flyttet 1. Mars. Da kan jeg endelig begynne med 100% stilling. Da blir automatisk økonomien mye bedre også. Det skal bli herlig med litt frihet igjen.
EF har forresten allerede klart å rote til bestillingen min. Selv om den misforståelsen gjør meg veldig nervøs, skal jeg fortsatt reise. Jeg har absolutt ikke ombestemt meg, men jeg valgte å utsette språkreisen frem til Mai. Da får jeg mye bedre tid til å planlegge. Samtidig rekker jeg å jobbe 100% stilling i 2 måneder før jeg drar. Da er det til og med varmere når jeg skal reise!
I går hentet jeg studiepakken fra nki, og jeg har allerede begynt å lese i bøkene. Det som er litt dumt er at boken “mediespråk” er skrevet på nynorsk. Jeg haaater nynorsk. For min del kan det ikke kalles norsk en gang fordi jeg sliter med å lese. Etter at jeg har lest en side, føler jeg ikke at jeg har forstått en dritt. Jeg konsentrerer meg automatisk mye mer om ordene enn selve innholdet. Noen som har noen gode råd å komme med til meg angående dette?
Min første innledende oppgave er å skrive om noe som har hendt meg. Det kan være noe nå nylig eller for en tid tilbake. Den oppgaven trodde jeg skulle bli kjempelett, men jammen tok jeg feil. Nå har jeg helt hjerneteppe. Planen for i dag er å lese gjennom hele bloggen min for å finne noe interessant å skrive om. Håper virkelig ikke jeg er like kjedelig som jeg føler meg. Huff.
Tusen takk for alle positive kommentarer til mitt forrige innlegg! Det var akkurat det jeg trengte. Det blir som et slag i trynet å kun få negative tilbakemeldinger, men jeg kunne selvsagt stole på at dere fikk meg i godt humør igjen! Tusen hjertlig takk snille lesere!
Det skulle kanskje ikke være mulig, men jeg er mer gira på å reise til Los Angeles i dag enn jeg var i går. Det kommer nok til å bygge seg opp mer og mer for hver dag, og når dagen endelig kommer, blir jeg sikkert lei meg og nervøs for å forlate mannen min. Dette har vi snakket om, og han forventer at jeg skal reagere akkurat slik. Heldigvis har han lovd at han skal gjøre alt for å “tvinge” meg på flyet hvis jeg prøver å trekke meg. Han vet hvor sterkt jeg vil dette, men han kjenner meg også godt nok til å vite at nervøsiteten min tar helt over til noen ganger.
Hadde virkelig krysset fingrene mine for at noen av dere blogglesere kunne tenke dere å reise sammen med meg, men det ser ut til at jeg må legge ut på denne reisen helt alene. Dette vil bli et fantastisk flott eventyr. Jeg kommer til å vokse mye gjennom å gjøre dette på egenhånd, og jeg kan skryte på meg å ha opplevd mer enn andre. Det er jo flott (hehe). Gleder meg til å bli flinkere i engelsk. Jeg har alltid hatt en helt grei engelskuttale, men har følt meg mest trygg på skriftlig engelsk. Språkskolen gir meg forhåpentligvis mye lærdom jeg kan ta i bruk senere i livet. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg trykket på bestill knappen!
Hvis noen av dere har penger til over (f. eks feriepenger?), og har lyst å være med meg på språkreise, NØL IKKE MED Å TA KONTAKT! Jeg vil veldig gjerne reise med deg!
Jeg er en litt småchubby søtis på 158cm. Midt i trynet, så har jeg en god del fine fregner + en litt for bred nese. Studerer for tiden nettjournalistikk via NKI. Kontakt meg ved å sende mail til: reidunbeate@live.com.
