Skrevet av Silje Bredesen (siljebredesen.com)

Man blir ikke en fashionista uten en god basic-garderobe. En garderobe med mange “grunnplagg” kan redde en hver dårlig dag. Grunnfargene du bør ha i garderoben kommer kanskje ikke som en overraskelse; sort, hvitt og grått.

Jeg har tidligere funnet en liste (jeg husker ikke hvor) som jeg har lagret på pcen. Den er ganske grei og summerer de viktigste basicplaggene:


Du trenger selvfølgelig ikke å ha alt dette, men en del ting er helt nødvendig, som f. eks longsleeve i alle fargene som er nevnt over. Nå som du har skaffet deg en oversikt over “grunngarderoben” må du også ha noen ting å freshe den opp med. Da kan du slå deg løs med farger, siden grått, hvitt og sort passer så og si nesten til alt. Jeg bruker veldig mye av disse “fargene”, med innslag av grønt, rødt, lilla osv. på tilbehøret.

Her er et eksempel på hvor godt enkle farger gjør et antrekk rent – men komplett:

Klikk på bildet for komme til kilden.

Så til dere alle: Kjøp basicplagg med kvalitet. Det er første og siste bud.

Da Reidun spurte om jeg ønsket å gjesteblogge på hennes side, var der ingen tvil. Jeg sa ja med en gang, fikk et tema og skrive om. Reidun foreslo nemlig at jeg skrev om det jeg drev med, nemlig dans – og derfor tenkte jeg å ikke skrive om hvor lenge jeg har danset eller hva jeg har oppnådd, men hvordan jeg oppfatter dans..

Dans, som i en lidenskap er for meg en mediterende aktivitet for å komme nærmere mine egne følelser. Det hjelper meg i å forstå mine egne svakheter, bli mer kjent med mine styrker og bygger opp den selvtilliten jeg en gang fikk. Man blir konge av jorden og dronning av himmelen med en gang man lukker øyene og kjenner hjertet slå fortere..

Det slår fortere – ikke bare av den fysiske aktiviteten, men mest av den ekstreme spenningen. Man reiser inn i nye eventyr, man slåss mot de mektigste drager. Man synger de vakreste toner og man vandrer i guds store hage. Man føler seg udødelig, levende og fri – uansett hvor mange depresjoner du har forsvinner all smerte de minuttene du danser. Man kjenner ingen smerte, man kjenner ingen grenser. Du kan oppnå alt der du er inne i en egen liten transe.

Det er vell dette de kaller lidenskap? Dans er og forblir min lidenskap.. det jeg brenner for. Det jeg finner glede i og min måte og glede andre på. Gjennom dans finner du nemlig dine indre hemmeligheter, blir kjent med din indre seksualitet. En hver kvinne bør starte å danse mener nå jeg. Det beste med å være kvinne er å føle seg som en, og nettopp derfor er dans en aktivitet spesielt jenter bør hive seg på.

Tusen takk for at jeg fikk gjesteblogge hos deg Reidun, dette var spennende. Takk for at du er et så nydelig menneske og underholder oss med en så bra blogg!

- Besøk bloggen til Irlin HER.

For et par dager siden spurte Malin og Rita meg om jeg ville poste et innlegg om da de fant en påkjørt katt. Som den gode dyrevennen jeg er, leste jeg over innlegget og sa straks ja. Dette er en helt forferdelig historie synes jeg. Fikk helt frysninger av historien. Bra gjort av dem å ville dele dette med andre. Les videre:

Rita og Malin var på vei til jobb. De bruker å kjøre sammen, og denne dagen var intet unntak.
En helt vanlig fredag, det var i alle fall det de trodde. Dagen ble brått forandret.

Da de nesten var fremme kom de over noe som lå på veien. Det var ikke dødt og ikke levende.
Det var rett og slett noen grusomme mennesker som igjen etterlot seg rester.
De snudde momentant, dette gikk ikke. Synet av ett dyr som var påkjørt i bakdelen på veien, der forbeina og hodet fortsatt var funksjonell. Kroppen var delt på midten, og dette lille dyret ville komme seg bort. Livredd og i store smerter. Da de fikk snudd hadde det vært flere ufølsomme mennesker og overkjørt dyret. Dyret var en katt. En hvit kattunge, som ikke kunne være gamlere enn 7 mnd.
Rita og Malin gikk rett og slett ikke med på at noen kunne etterlate dyret på denne måte, og tok ansvar. Frem med handlepose, og refleksvest. Det var fortsatt mørkt ute, men man så godt at noe var på veien. De plukket opp katten, katten som var nedkjørt på midten, og pelsen satt fast i isen. Katten som ble påkjørt bare 2 biler foran dem. Det var ikke nok. De tenkte på hvem sin katt dette kunne være, tenkte på hva de ville at folk skulle gjøre om noen kjørte på kattene deres.
nok en gang, ansvar!
På alle husene rundt ringte dørklokken eller det ble banket på. Eieren skulle få vite den tragiske hendelsen. Det er forferdelig å ikke vite hva som har skjedd med noe man er glad i om det plutselig forsvinner fra en.
Resultatet var ikke godt, det var svar som ”vi kjenner ikke til noen katt”, ” det er ingen hvite katter her i området”.. Osv. Dermed ble jakten vanskelig.
Katten ble med til dyreklinikken der de satte annonse i avisen. Men hittil er det ingen respons.
i dag skal Rita og Malin legge lapper i postkassene rundt området, der de spør om noen savner en hvit katt, og at de da skal kontakte dyreklinikken.
For som sagt, det er forferdelig og ikke vite.

Det er helt utrolig hvordan samvittighet folk kan ha. Det å kjøre på ett dyr er faktisk helt forferdelig, det trenger rett og slett ikke være voksne mennesker som kan finne de på veien. Barn, som slettes ikke har godt av slike syn kan fort få øye på det. Og tenke seg til om det faktisk er barn som finner det, men som samtidig har dette dyret som kjæledyr hjemme.
Nei, rydd opp sier vi. Om overkjøreren ikke har tid til å levere dyret til en klinikk så skader det ikke å stoppe opp, ta dyret i en pose og legge det i veikanten. Uhell kan skje, men uhell er ikke å stikke av, det er en handling.
Ett dyr betyr som regel mye for eieren, og er det ikke åpenlyst at dyret er av vill rase er ansvar en ting å ta.
Om det var et menneske som ble overkjørt, hadde det da lidd like mye som denne katten?

Denne historien ble skrevet av Malin og Rita.

Hei hei, alle sammen :D

Carina heter jeg. Reidun Beate spurte om jeg ikke ville skrive et gjesteinnlegg, og jeg sa jo selvfølgelig ja. Hvem takker vel nei til en slik sjanse? Ble kjempesmigret, men mest nervøs. Har aldri gjort noe lignende før, men som Reidun Beate sa: «Ta det som en utfordring.» Så det har jeg gjort, og her er det jeg har skrevet. Har tatt utgangspunkt i noe jeg har skrevet før, nettopp fordi det er et tema som opptar meg mye; nemlig selvbilde og den utseendefikserte verdenen vi lever i.

Da håper jeg dere liker teksten, og legg gjerne igjen en kommentar. Tilbakemelding blir veldig satt pris på :)

Skrevet av Carina Behrens
http://thelateparade.blogspot.com

Jeg, som mange andre jenter på min alder, har et forskrudd bilde av meg selv. Som med mange andre, ser jeg ikke det andre ser når jeg titter i speilet. 15 kilo tyngre, to størrelser større, bilringer på størrelse med bilhjul, flere kviser, flere fregner, tykkere legger, bredere mage, større nese . . . Listen er ustoppelig. Det finnes ikke grenser på hva som blir retusjert til det negative når jeg ser meg selv i speilet, noe som er rart, for jeg vet jo at sannheten er en helt annen.

Dessverre er det mange jenter som tenker på samme måte. Skulle jeg tippet, ville jeg lagt pengene mine på at det er de fleste jenter. Hvorfor er det slik? Det er en enkel utvei å skylde på alle reklamene. Alle de tynne modellene, retusjeringen som skjer i moteblader, bildene som blir dyttet på oss med et budskap om hvordan det er riktig å se ut. Men kan vi legge all skylden på media? På alle andre? Har vi ikke et visst ansvar selv også?

Vi vet at virkeligheten ikke er den vi ser i magasinene. Vi vet at det er en virkelighet, hvor enn glamorøs den måtte virke, som ikke eksisterer. Samtidig er det en virkelighet som begynner å ta over måten vi mennesker ser på oss selv og andre. Vi har ingen andre å skylde på, enn oss selv. Vi har like mye skylden for det forskrudde selvbildet som florerer blant jenter og kvinner i dag. Alt handler om etterspørsel. Hvem var det som retusjerte det første bildet i verden? Det var i hvert fall ikke en tusjpenn med et godt øye for Photoshop . . .

Hvordan kan det ha gått så langt? Naturlig pleide å være vakkert. Nå kan man gjerne være naturlig, men helst 20 kilo lettere enn naturlig. Det er ikke lenger Marilyn Monroe som er den ideelle kvinnen, det er Barbie som er målet i dag. På kun 50 år har hele måten vi mennesker ser på hverandre, forandret seg. Hvor er vi om nye 50 år? Er det kanskje på tide å bekymre seg, eller burde vi innrette oss den nye realiteten? Jeg vil ikke at mine barn skal vokse opp og tro at en midje på 30 centimeter er normalt. Hvorfor blir vi aldri fornøyde? Siden når ble 65 kilo tjukt?