Føler du noen ganger at du ikke er god nok? At det du gjør ikke har betydning? Kanskje føler du deg usynlig? Alle disse spørsmålene kan jeg svare ja på. Klart hender det jeg føler meg nyttløs og gjennomsiktig. Slik tror jeg vi alle føler det fra tid til annen. Nå vil jeg gjerne dedikere dette innlegget til de som sliter med slike tanker om seg selv daglig. De som ikke har en person som lyser opp dagen. Til de som våkner hver morgen, og ikke føler seg lykkelig over å få leve. Nå skal jeg ikke påstå at jeg har alle de riktige svarene, ei heller de riktige spørsmålene, men jeg håper dette innlegget kan hjelpe litt uansett. Først og fremst:

1. Hva er det som gjør deg trist? Kanskje sier du til de rundt deg at du “ikke vet”, men du VET innerst inne. Man kan ikke forvente at problemet skal forsvinne av seg selv. Slipp dine nærmeste inn og vær åpen om hvorfor du har det vondt. Kun da kan du få hjelp. Jeg husker selv at jeg gjorde alt for å skjule depresjonen min, men til slutt eksploderte jeg. Dette gikk utover den personen jeg elsker mest i hele verden. Ikke skyld på andre for at du har det vondt. Du velger selv om du vil kjempe deg gjennom smerten.

2. Hvorfor har du ikke tro på deg selv? Selv om andre kanskje ikke legger merke til talentene dine, så betyr vel ikke det at du ikke er flink til noe? ALLE er flink til NOE. Ingen kommer til å se deg for den du virkelig er, før du selv gjør det! Tren opp selvtilliten din ved å dyrke det du er flink til. For meg har dette fungert utrolig bra. Min beste egenskap er å skrive, og gjennom bloggen, artikler og bokskrivingen min blir jeg flinkere hver dag. Vær stolt av deg selv og ferdighetene dine!

3. Hvem lar du humøret ditt gå utover? Her svarer nok de fleste av dere det samme. Den personen dere elsker mest. Det er det alltid. Grunnen til det er sannsynligvis fordi han/hun er den som bryr seg mest om deg. Den som elsker deg, og som ikke vil at du skal ha det vondt. Å være i et forhold sammen med en person som sliter med psyken kommer automatisk til å slite mye å den andre også. I stedet for å la frustrasjonen og sinnet utover din kjære, så prøv heller å samarbeide. Dere kjemper for samme sak, og ved å hjelpe hverandre når dere kanskje mållinjen kjappere.

Nå vil jeg enda en gang nevne at jeg så absolutt ikke er noen ekspert, men føler jeg vet nok om dette til å skrive om det. Krysser fingrene for at det hjelper noen av dere. Vær så snill å ikke misforstå innlegget. Det er godt ment. Jeg vet det ikke er enkelt, tro meg.
Bare prøv! Det er alt som kan forventes.

(foto: notebookdoodles.com)

Monica Christine (20) opplevde psykisk mobbing gjennom hele grunnskolen, og sitter nå igjen med et lite håp om å nå ut til andre offer som blir mobbet hver dag. Jeg håper selv at dette innlegget kan hjelpe andre i lik situasjon. Dette er et viktig innlegg som bør leses. Denne artikkelen er selvfølgelig godkjent av Monica Christine.

Monica Christine vokste opp sammen med sin mor, stefar og 3 brødre i et stille nabolag.
- Jeg trivdes godt hjemme og familien var livsviktig. I barndommen var de ofte ”det eneste” jeg hadde. De betyr all verden for meg, men som vi alle vet, barndommen vår består i stor grad av skole og dermed hvordan vi har det på skolen.
Monica Christine sier selv at hun ikke eksakt husker akkurat når det begynte. Hun har fortrengt en god del av de vonde minnene. Som lite barn var det vanskelig å gå gjennom noe slikt, og hun fant fort ut at det var bedre å skyve det bort. Hun har alltid vært veldig beskjeden og følsom, og hun tror at klassekameratene hennes la spesielt godt merke til akkurat det.
- Jeg husker at vi skulle synge i første klasse. Noen foreslo ”Jeg har en gammel tante, som heter Monica” og alle sang med. Jeg er av den typen som tok dette til meg, da jeg følte at de lo av meg. Jeg mener ikke å si at dette er mobbing, men det var nok slike situasjoner som førte til at jeg ble mobbet i ettertid.

Alltid en mobbeleder.
- Det var en leder som absolutt var verst. Henne klarer jeg ikke å se i øynene den dag i dag. Hun hadde venner over hele skolen som hun fikk til å hate meg like mye som hun selv gjorde.
Hun forteller at hun følte seg på en måte mobbet av hele skolen. Til og med de som bare så på. De valgte tross alt å ikke gripe inn. Å bli ”fiende” med de populære var ikke noe noen av dem ønsket.
Monica Christine var ikke den eneste som holdt seg for seg selv. Det var flere klassekamerater som også var mye stille og alene.
- Vi forsøkte å henge sammen, men det gjorde bare vondt verre. Drittslengingen økte, og uansett hva vi gjorde var det gale. Vi var egentlig bare venner fordi vi ikke hadde andre, i alle fall virket det slik. Jeg husker at hun ene hadde en bestevenninne utenom skolen. Hun hatet meg og skrev i skoledagboken til min klassevenninne ”Det verste jeg vet er: Monica”.
Det kom også en ny elev i klassen, men hun fikk streng beskjed fra de populære fra første dag, hvis hun hengte med Monica Christine kom hun aldri til å få være med i gjengen. Dagene på skolen føltes bare tøffere, og hun sier selv at hun ble mye mer hårsår. Hun begynte å tolke absolutt alt som sarkasme og ironi. De som faktisk prøvde å være snille mot henne kuttet hun av tvert. Hun trodde at alt var vondt ment.
- Det var aldri fysisk mobbing, bare psykisk. De sa stygge ting til meg, lo hver gang jeg åpnet munnen, kjeftet hvis jeg forholdt meg stille, alle ble stille da jeg kom inn i et rom, alle snakket om meg da jeg gikk ut, de sa ting til meg som de absolutt ikke mente, for så å le rått da jeg trodde på dem..
Monica Christine opplevde psykisk terror, og begynte å tro at hun aldri skulle få ha det bra.

Bein i nesa.
Heldigvis var hun en tøff jente. Hun nektet å bli som de andre, og fortsatte å være seg selv. Hun gikk i bursdager, til tross for at hun visste at invitasjonene ikke var ment alvorlig, hun gikk på ”klubben” og gjorde alt det de andre gjorde.
- Forskjellen var at jeg gjorde det alene, og jeg ble ledd av og snakket om til en hver tid.
Monica Christine gikk gjennom mesteparten av barneskolen alene, og uten noen ekte venner. Heldigvis tok hun en sjanse og begynte på fotball. Der møtte hun to jenter som skulle vise seg å være venner for livet.
- Fotballen ble, sammen med familien, min redning. Der kunne jeg slappe av og være fri. Jeg var attpåtil flink til å spille fotball, så skryt fikk jeg også. Det var noe jeg aldri hadde opplevd utenom hjemme hos familien min.
Hun forteller at hun skjulte mobbingen for sine nærmeste. Den største grunnen til hvorfor hun holdt alt det vonde for seg selv, var hovedsakelig fordi hun var redd for å bli sett på som for dårlig pga sin eldre bror. Hun så ufattelig mye opp til han, og ville ikke skuffe han og resten av familien. Monica Christine sier hun ville være like kul og ha like mange venner slik som han. Nå i ettertid har broren hennes fått vite om den psykiske mobbingen. Han reagerte med sjokk, og ville vite hvorfor hun aldri fortalte noe. Hun klarte det bare ikke.

Tok kontroll over livet sitt.
Monica Christine opplevde mobbing hver dag siden første klasse, og helt frem til første året på videregående. Antallet mobbere ble færre, men det gjorde like vondt.
- Jeg lot meg utnytte, jeg var naiv og godtroende. ”Jeg har henne rundt lillefingeren” hørte jeg en i klassen min si det første året på videregående. Jentene som hørte på nikket og smilte.
Hun innså at ting aldri kom til å forandre seg hvis hun ble igjen i på den siden av byen, og tok kontroll over livet sitt. For første gang i livet sitt tok hun saken i egne hender, og søkte seg inn på en annen skole på den andre siden av byen. Det året skulle vise seg å bli det beste året i hennes liv. Hun ble godtatt og ikke minst likt av andre. Hun fikk seg venner – venner for livet. Monica Christine blomstret og ble en helt annen person. Etter hvert som tiden gikk ble hun en del av en god vennegjeng og opplevde å bli en selvskreven gjest på fester og andre sammenkomster. Gjennom musikksmaken sin traff hun også mange likesinnede. Artister som Kurt Nilsen og bandet hans Fenrik Lane var en stor del av redningen hennes sier Monica Christine.
Sommeren etter at hun fylte 18 kom hun inn på sosialt arbeid på universitet i Stavanger. Det var ikke planlagt, og hun hadde virkelig ikke noe lyst, men bestemte seg for å hoppe i det uansett.
- Jeg kjente ikke en sjel, og jeg er sikker på at jeg gråt hver kveld i en uke. Jeg som nettopp hadde bygget meg ett nytt liv i Bergen med fantastiske venner. Akkurat når jeg hadde det supert, så dro jeg og begynte helt fra scratch. Det var skummelt. Men det var også befriende. Ingen visste hvem jeg var, altså jeg kunne begynne på nytt. Jeg kunne være hvem jeg ville, uten at noen reagerte. Jeg kunne være meg selv.
Livet hennes ble veldig vanskelig igjen en liten periode, men pga at Monica Christine er en såpas tøff jente, klarte hun omsider å få seg en skikkelig god vennegjeng i Stavanger også. Både gjennom skole og jobb. Selv om hun er lykkelig boende i Stavanger nå, så savner hun familien sin utrolig mye.
- De er fantastiske og jeg savner de hver dag. Min kjære lillebror sliter litt med noe av det samme selv, og det er ufattelig vondt å ikke være der for å hjelpe han.

Har tro på kjærligheten.
- Det skal mer enn mobbing til for å stoppe kjærlighet, det er sikkert. På barneskolen husker jeg at jeg sendte et valentinesbrev til den ene gutten. Det var meningen det skulle være anonymt, men jenta som skulle gi det sa selvfølgelig at det var meg. Alle lo og det tok lang tid før jeg turde å gå ut av klasserommet. Jeg var dødelig forelsket i den mest populære gutten i klassen på ungdomsskolen. Ikke fordi han var populær, men fordi han var snill mot meg. Bare når vi var alene, ellers var han som de andre.
I tredje klasse på videregående treffer Monica Christine en gutt som forandret livet hennes. Hun sier at de var veldig glade i hverandre, men at de aldri ble kjærester. Hun valgte å reise fra ham og flytte til Stavanger. Hun legger ikke skjul på at det var en tøff avgjørelse og ta, og at kjærlighetssorgen tok lang tid å lege. Først i desember i fjor valgte hun å åpne seg opp igjen for kjærligheten. Etter tre intense uker var det ingen tvil om at hun var håpløst forelsket i han. Timingen var veldig vanskelig pga at hun skulle reise til Mauritius i 5 måneder gjennom praksis på skolen. Etter 2 ½ måned fra hverandre valgte han å komme på besøk. De hadde det perfekt sammen og hun valgte å avslutte turen og dra hjem til Norge igjen sammen med ham.
- Jeg sleit da jeg kom hjem, med avgjørelsen om å dra hjem, uten penger, måtte flytte hjem igjen til mor, og han var hele tiden på jobb ett annet sted fire timer vekke fra meg. Jeg hadde det vondt, og jeg la mye av sorgen på han uten at han forsto. I juli gjorde han det slutt og min verden falt sammen. Jeg forsøker fremdeles å lappe den sammen igjen.

Psykiske arr.
- Jeg har veldig lett for å miste troen på at andre er glad i meg. Jeg kan bli kjemperedd for å miste noen jeg absolutt ikke kommer til å miste. Jeg kan overreagere på småting fordi jeg er så vant med at det er alt annet enn smått. Jeg er var for spøker, ironi og sarkasme. Jeg tar alt til meg, spesielt på en dårlig dag. Jeg tenker ofte negativt, mer negativt enn situasjonen tilsier. Jeg har for liten tro på meg selv, og unngår ofte derfor å gjøre mitt beste.
Monica Christine har alltid vært en veldig sta jente, og gjort alt for at hun skal forbli den samme. Selvtilliten hennes har vært farlig langt nede, og tankene om å få en rask slutt på det vonde har definitivt vært til stede. Heldigvis var kjærligheten hennes til familien sterk nok til ikke å forlate verden.
- Brudd og avskjeder er noe jeg takler spesielt dårlig. Det går altfor mye inn på meg, og jeg sliter lenge i ettertid. Bruddet med kjæresten fikk meg ned på et nivå jeg ikke helt vet hvordan jeg kommer meg ut av. Mange tror det er på grunn av at jeg vil ha han tilbake, men for meg dreier det seg om enda et nederlag, et svik, en viktig person som ikke vil ha noe med meg å gjøre. Det bringer mange kjente, forsøkt glemte følelser opp igjen.
Hele denne opplevelsen gjennom barndommen har forandret henne både negativt og positivt. Hun savner at hun aldri fikk den fine barndommen hun skulle ønske seg. Monica Christine fikk ikke oppleve en bra skoledag før hun ble 16½ år gammel. Selv om hun har grått uttallige mange tårer og fått vanskeligheter med dette over tid, så er hun i bunn og grunn glad for å ha denne erfaringen. Den har gjort henne til et bedre menneske. Hun vet hvordan hun vil bli behandlet, og hvordan hun vil behandle andre.
- Jeg vet at jeg har evnen til å kjempe meg ut av noe vanskelig, og det gir meg en styrke jeg er stolt av. Jeg stiller opp for de som trenger det, og forventer det samme tilbake. Jeg vet at jeg kan når jeg vil og at hvis jeg vil så får jeg det til. Uansett. Jeg liker også å tro at jeg kan bidra til å forandre ting ved å snakke om mine erfaringer.

En lys og åpen fremtid.
Til sommeren er Monica Christine ferdig med sin bachelor i sosialt arbeid. Da har hun fullført en stor drøm om å utdanne seg innen det å hjelpe andre mennesker. Hun sier selv at hun ønsker å forbedre og forandre livet for andre slik at de skal ha det godt. Hun har også veldig lyst til å skrive bok om sin opplevelse i fremtiden. Hun håper det vil nå ut til mange andre ungdommer i samme situasjon, og forhåpentligvis vise dem at det er ok å føle at livet er vanskelig og urettferdig. På fritiden skriver hun på sin egen personlige blogg(monicachristine.net.) Der deler hun sine tanker og følelser akkurat når hun måtte føle for det. Alt i alt er hun ganske optimistisk på fremtiden, og sier hun har mange drømmer å oppfylle. Hun avslutter intervjuet med et svar som får meg til å le.
- Jeg har selvsagt noen egoistiske drømmer som det å stifte familie, reise masse, ha et walk in closet, bade i ferrero rocher og sånne type ting..
Det er ingen tvil om at Monica Christine er en livsglad jente med verden for sine føtter.

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe?
Mange foreldre håndterer en slik situasjon helt feil. Det beste man kan gjøre er å bevare roen og følge 5 forsiktige steg. I følge fug.no er det viktig at barnet føler at du har kontroll over situasjonen. Skam eller sinne er en følelsesmessig reaksjon man må forvente fra barnet. Det er nok mer lei seg enn du kanskje tror, så det er utrolig viktig å ta problemet alvorlig. Et barn som har opplevd langvarig mobbing har det vondt, og man må derfor aldri undervurdere angsten hos barnet sitt. Betrygg barnet med at problemet skal løses, og at denne opplevelsen har gjort det sterkere og mer forberedt på fremtiden. Det er også viktig å huske på at en slik samtale som dette må tas på et rolig sted. Dette er ikke noe man skal stresse med, men noe man skal sette av tid til og formidle til barnet.

Dere som ikke har egne barn, men som veldig gjerne vil hjelpe til med å forebygge mobbing kan også gjøre en innsats. Vær med å oppmuntre barn og ungdom til å snakke om mobbing, og hjelp de som blir mobbet. Det er ingen skam å gripe inn! Noe av det viktigste er å få endret oppførselen til mobberne, og å ta all form for mobbing alvorlig. Dette foregår mye mer enn vi kanskje tror. Stopp mobbing for nåværende og fremtidige barn.

Det gode gamle.
Alle elsker Mario. Det er morsomt, utfordrende og samtidig et spill for hele familien. New Super Mario Bros Wii minner veldig mye om det gode gamle, men det har likevel det magiske lille ekstra som behøves for at man kan kalle det en suksess. Det er nemlig det jeg betrakter dette spillet som. Det var en suksess på DS, og det blir en suksess på Wii også! Dette er definitivt den beste nyversjonen av Mario jeg har sett siden jeg spilte Super Mario Bros 3 med beverhale. Nå har faktisk skaperne byttet ut beverhalen med en propellue. Med den kan Mario fly høyt opp i luften og dale ned på fienden. Altså et perfekt hjelpemiddel. Selv om denne propelluen er grei å ha med seg, så er det den splitter nye pingvindressen jeg har lagt min elsk på. Svømmeverden og isverden har alltid vært min store skrekk, men med pingvindressen er det faktisk mulig å greie et slikt brett lekende lett. Med en slik dress kan Mario nemlig svømme mye bedre, og han sklir ikke like lett på isen. De vanlige hjelpemidlene som sopp, blomst og stjerne er selvfølgelig fortsatt tilgjengelig også. Hvert brett byr på noe nytt, og man merker fort hvor gøy det er. Dette er et klassisk spill som aldri kommer til å bli kjedelig. Med hopping, klatring, svømming og samarbeid tar denne nye versjonen helt av, og beviser enda en gang til verden at Mario fortsatt er like underholdende.

Tester tålmodigheten.
Selv om jeg har blitt rimelig forelsket i dette spillet, så har det selvfølgelig noe som trekker litt ned også. Fra tidligere Mario spill har vi hatt muligheten til å spille 2-player, men i denne nyversjonen kan man faktisk spille 4 stk samtidig, på samme brett. Dette syntes jeg hørtes veldig morsomt ut, og det var det også, men kun i et kvarters tid. Når så mange spilte samme brett samtidig ble alt rett og sett bare rot og stress. Det var null samarbeid, og hele poenget med spillingen gikk ad undas. Spillerne begynte å bli utålmodige og pga at noen tok det mer seriøst enn andre, så måtte vi altså slå av pga at noen ble sinte. Av den episoden lærte jeg da at man helst ikke bør spille noe mer en 2-player i Mario hvis man vil bevare husfreden. Da anbefaler jeg heller å spille annethvert brett.

Yoshi er fortsatt med.
Vår alles kjære favorittfigur er så klart med i denne nyversjonen også. Yoshi er tilbake, og han er ikke bare grønn, men også blå, rosa og gul. Er det noe jeg synes er positivt med et spill, så er det når man har muligheten til å ha en “medspiller” gjennom et brett. Derfor ble jeg overlykkelig av å se at min favorittkompanjong, Yoshi fortsatt var med. Etter mange forsøk greide jeg omsider å holde på Yoshi lenge nok til å utforske egenskapene hans. Ikke bare spiser han dyrene som kommer i veien for meg, men han flyr litt også. Jeg kan vel heller kalle det å sveve da, siden det ser ut som han sliter veldig samtidig som han gjør det. Jeg har ingenting å klage på når det kommer til Yoshi. Han er og forblir min store favoritt!

Konklusjon.
Min ferdige dom for spillet er vel ganske så tydelig gjennom artikkelen. New Super Mario Bros Wii får et sterkt terningkast 4. Grunnen til at det ikke ble noen femmer er hovedsaklig pga at jeg synes hele 4-player funksjonen var litt for vågal. Den tror jeg nok ikke blir brukt hos så alt for mange. Dette er et spill jeg sterkt anbefaler til alle barn, ungdommer og familier. Mario kommer til å ta deg med på en reise gjennom 8 forskjellige verdener, og selv om det er morsomt så er ikke hver verden like lett. En gøyalt spill man kan kose seg med!

For et par dager siden spurte Malin og Rita meg om jeg ville poste et innlegg om da de fant en påkjørt katt. Som den gode dyrevennen jeg er, leste jeg over innlegget og sa straks ja. Dette er en helt forferdelig historie synes jeg. Fikk helt frysninger av historien. Bra gjort av dem å ville dele dette med andre. Les videre:

Rita og Malin var på vei til jobb. De bruker å kjøre sammen, og denne dagen var intet unntak.
En helt vanlig fredag, det var i alle fall det de trodde. Dagen ble brått forandret.

Da de nesten var fremme kom de over noe som lå på veien. Det var ikke dødt og ikke levende.
Det var rett og slett noen grusomme mennesker som igjen etterlot seg rester.
De snudde momentant, dette gikk ikke. Synet av ett dyr som var påkjørt i bakdelen på veien, der forbeina og hodet fortsatt var funksjonell. Kroppen var delt på midten, og dette lille dyret ville komme seg bort. Livredd og i store smerter. Da de fikk snudd hadde det vært flere ufølsomme mennesker og overkjørt dyret. Dyret var en katt. En hvit kattunge, som ikke kunne være gamlere enn 7 mnd.
Rita og Malin gikk rett og slett ikke med på at noen kunne etterlate dyret på denne måte, og tok ansvar. Frem med handlepose, og refleksvest. Det var fortsatt mørkt ute, men man så godt at noe var på veien. De plukket opp katten, katten som var nedkjørt på midten, og pelsen satt fast i isen. Katten som ble påkjørt bare 2 biler foran dem. Det var ikke nok. De tenkte på hvem sin katt dette kunne være, tenkte på hva de ville at folk skulle gjøre om noen kjørte på kattene deres.
nok en gang, ansvar!
På alle husene rundt ringte dørklokken eller det ble banket på. Eieren skulle få vite den tragiske hendelsen. Det er forferdelig å ikke vite hva som har skjedd med noe man er glad i om det plutselig forsvinner fra en.
Resultatet var ikke godt, det var svar som ”vi kjenner ikke til noen katt”, ” det er ingen hvite katter her i området”.. Osv. Dermed ble jakten vanskelig.
Katten ble med til dyreklinikken der de satte annonse i avisen. Men hittil er det ingen respons.
i dag skal Rita og Malin legge lapper i postkassene rundt området, der de spør om noen savner en hvit katt, og at de da skal kontakte dyreklinikken.
For som sagt, det er forferdelig og ikke vite.

Det er helt utrolig hvordan samvittighet folk kan ha. Det å kjøre på ett dyr er faktisk helt forferdelig, det trenger rett og slett ikke være voksne mennesker som kan finne de på veien. Barn, som slettes ikke har godt av slike syn kan fort få øye på det. Og tenke seg til om det faktisk er barn som finner det, men som samtidig har dette dyret som kjæledyr hjemme.
Nei, rydd opp sier vi. Om overkjøreren ikke har tid til å levere dyret til en klinikk så skader det ikke å stoppe opp, ta dyret i en pose og legge det i veikanten. Uhell kan skje, men uhell er ikke å stikke av, det er en handling.
Ett dyr betyr som regel mye for eieren, og er det ikke åpenlyst at dyret er av vill rase er ansvar en ting å ta.
Om det var et menneske som ble overkjørt, hadde det da lidd like mye som denne katten?

Denne historien ble skrevet av Malin og Rita.

Hei hei, alle sammen :D

Carina heter jeg. Reidun Beate spurte om jeg ikke ville skrive et gjesteinnlegg, og jeg sa jo selvfølgelig ja. Hvem takker vel nei til en slik sjanse? Ble kjempesmigret, men mest nervøs. Har aldri gjort noe lignende før, men som Reidun Beate sa: «Ta det som en utfordring.» Så det har jeg gjort, og her er det jeg har skrevet. Har tatt utgangspunkt i noe jeg har skrevet før, nettopp fordi det er et tema som opptar meg mye; nemlig selvbilde og den utseendefikserte verdenen vi lever i.

Da håper jeg dere liker teksten, og legg gjerne igjen en kommentar. Tilbakemelding blir veldig satt pris på :)

Skrevet av Carina Behrens
http://thelateparade.blogspot.com

Jeg, som mange andre jenter på min alder, har et forskrudd bilde av meg selv. Som med mange andre, ser jeg ikke det andre ser når jeg titter i speilet. 15 kilo tyngre, to størrelser større, bilringer på størrelse med bilhjul, flere kviser, flere fregner, tykkere legger, bredere mage, større nese . . . Listen er ustoppelig. Det finnes ikke grenser på hva som blir retusjert til det negative når jeg ser meg selv i speilet, noe som er rart, for jeg vet jo at sannheten er en helt annen.

Dessverre er det mange jenter som tenker på samme måte. Skulle jeg tippet, ville jeg lagt pengene mine på at det er de fleste jenter. Hvorfor er det slik? Det er en enkel utvei å skylde på alle reklamene. Alle de tynne modellene, retusjeringen som skjer i moteblader, bildene som blir dyttet på oss med et budskap om hvordan det er riktig å se ut. Men kan vi legge all skylden på media? På alle andre? Har vi ikke et visst ansvar selv også?

Vi vet at virkeligheten ikke er den vi ser i magasinene. Vi vet at det er en virkelighet, hvor enn glamorøs den måtte virke, som ikke eksisterer. Samtidig er det en virkelighet som begynner å ta over måten vi mennesker ser på oss selv og andre. Vi har ingen andre å skylde på, enn oss selv. Vi har like mye skylden for det forskrudde selvbildet som florerer blant jenter og kvinner i dag. Alt handler om etterspørsel. Hvem var det som retusjerte det første bildet i verden? Det var i hvert fall ikke en tusjpenn med et godt øye for Photoshop . . .

Hvordan kan det ha gått så langt? Naturlig pleide å være vakkert. Nå kan man gjerne være naturlig, men helst 20 kilo lettere enn naturlig. Det er ikke lenger Marilyn Monroe som er den ideelle kvinnen, det er Barbie som er målet i dag. På kun 50 år har hele måten vi mennesker ser på hverandre, forandret seg. Hvor er vi om nye 50 år? Er det kanskje på tide å bekymre seg, eller burde vi innrette oss den nye realiteten? Jeg vil ikke at mine barn skal vokse opp og tro at en midje på 30 centimeter er normalt. Hvorfor blir vi aldri fornøyde? Siden når ble 65 kilo tjukt?

Hvordan er det å ha en så personlig blogg? Er det vanskelig mtp. at du blottlegger deg for så mange?
- Egentlig ikke. Jeg hadde alltid intensjon om å være dønn ærlig da jeg startet bloggen. Den er et sted for meg, tankene mine og følelsene mine. Det at den har fått lesere er noe jeg ikke kan kontrollere. De som er interessert må få lov til å lese. Jeg foretrekker å ha en for ærlig blogg i stedet for å dekke over mine ekte følelser.

Hva gir deg inspirasjon, både til bloggen og til artiklene du skriver?
- Livet mitt, tankene mine, fantasi, andre blogger, andres artikler osv. Man kan finne inspirasjon i alt, man må bare lære seg å være åpen for den.

Når fant du ut at du ville bli forfatter, og hva gir det deg å skrive?
- Jeg fant det ut tidlig i 2008. Jeg har lenge gått å skrevet på en bok, men følte ikke at det var “ok” å ønske å bli forfatter. Det skal så mye til å lykkes i det liksom. Derfor holdt jeg det mest for meg selv, men i januar/februar i fjor bestemte jeg meg, og ville ikke skjule det lenger. Tror det var omtrent på den tiden. Jeg trives med å skrive, og det gir meg en følelse av ro og stillhet. Jeg liker å sitter å skrive om fantasiene mine, og gi de karakterer. Det er gøy å utvikle en historie.

Hvordan finner du folk som sponser deg? (som f. eks tikei?)
- Dette har jeg fått streng beskjed om å ikke snakke så mye om. Som oftest er det de som kontakter meg og ikke jeg som kontakter dem. Jeg regner med de liker å sponse meg siden de er fornøyd med reklameringen jeg gjør for de. Det er jo nesten ikke reklamering heller fordi jeg liker å blogge om sminke.

Får du mye forespørsler fra blader/aviser osv om at de vil ha deg inn til intervju?
- Det har jeg aldri fått forespørsmål om, så nei. Bloggen min er nok alt for liten til at magasiner og aviser har interesse for meg og hva jeg skriver. Jeg har så klart blitt intervjuet av andre bloggere, men det er jo noe helt annet.

Er det nokon du kjenner personleg som les bloggen din, og korleis er det eigentleg å gje så mykkje av deg sjølv som også dei kan lese?
- Venner leser, søsteren min leser, mannen min leser og det er sikkert mange av mine bekjente på facebook som leser også. For å være helt ærlig, så gjør det meg ingenting. Det er bedre at de leser om meg her og får sannheten, enn at de finner opp rykter som er usanne.

Har du noen gang fått negative kommentarer fra kjente pga noe du har skrevet på bloggen?
- Egentlig ikke. Det eneste jeg husker er at jeg en gang fikk en skikkelig slem kommentar hvor vedkommende(anonym) påstod at jeg hadde valgt å ta abort for mange år siden. Det gjorde meg veldig sint og det fikk meg til å gråte. Å si noe slikt til meg som har spontanabortert 3 ganger er ondskapsfullt.

Hvordan får du alt du tenker ned på svart på hvitt?
- Jeg får ikke ned alt jeg tenker.. Hehe. Jeg skriver samtidig som jeg tenker, og ordene kommer automatisk for meg. Setningene former seg etterhvert som jeg skriver. Jeg har ikke noen tips, og det beklager jeg for. Det blir bare slik.

Hvorfor startet du en blogg?
- Fordi jeg var forelsket, og trengte et sted å få utløp for tanker og følelser.

Hvilken blogger inspirerer deg mest?
- Akkurat nå så er det Moonica.net og mellaplace.com.

Hva synes mannen din om deg og bloggingen, du er jo tross alt en relativt populær blogg med mange lesere, som du forteller personlige detaljer til daglig?
- Jeg kunne faktisk vært enda mer personlig også, men det er jeg ikke. Mannen min har flere ganger lest bloggen min, og det gjør ham ingenting. Han liker at jeg skriver, og han ser at blogging får meg i godt humør.

Hvordan går det i forhold til skrivingen din / boken?
- Jeg har skrevet ferdig 1 bok, og begynt på nr 2. Jeg finner sjelden tid til å skrive på boken pga at jeg skriver mer artikler, men jeg skal bli flinkere til å ta meg tid til den.

Hvilke nettsider er det du MÅ innom i løpet av en dag?
- Bloggen, bloglovin, hotmail, banken og facebook.

Hvor mange lesere har du daglig?
600-700 forskjellige.

Hvilke blogger liker du å lese?
- Alt fra personlige blogger til moteblogger. :)

Hva handler boken du skriver om?
- Dette er selvfølgelig hemmelig informasjon. Kan ikke dele bokens innhold for alle på nett. Da tviler jeg på at det blir noen suksess.

Hva koster det å a eget domene? Og hvor er ditt fra?
- Hmm.. Jeg tror jeg betalte mellom 300 og 400kr for et år, men jeg er ikke sikker. Mitt er fra one.com.

Er det noen du helst ikke vil at skal lese bloggen din når den er såpass personlig?
- Det tenker jeg ikke over en gang. Jeg er bare ærlig, og de som vil lese får lese.

Hvordan tror du det er å komme til nye plasser (f. eks i skole/jobb sammenheng) og folkene der begynner å finne ut om bloggen din?
- Jeg tror ikke det kommer til å bli noe problem. Jeg prater aldri negativt om skole eller jobb, så det går nok greit. Hvis de vil vite mer om meg, så kan de gjerne lese bloggen hvis de ønsker det.

“Ikke akkurat nå kjære. Kan det ikke vente til klokken 8? Da er alle tegneseriene ferdig.”

“Hæ? Sa du noe? Du vet jo at jeg ikke hører noe av det du sier når jeg ser tv.”

Hvor mange ganger har vel ikke vi jenter fått denne kommentaren slengt rett i trynet? Vi jenter er som oftest slik at hvis vi blir veldig gira på noe, så kan det ikke vente. Det er nok veldig små sjanser for at en tv-kikkende kjæreste kommer til å stoppe oss fra å fortelle det vi har å si. Det som er så utrolig synd med akkurat dette, er at vi jenter aldri lærer. Uansett hvor mye vi prøver å få oppmerksomhet mellom et visst tidspunkt hver dag, så nytter det ikke. Myten sier jo at mannfolk ikke kan gjøre to ting samtidig, og dette beviser de hver dag mens de ser tv.

Når en mann gjør en ting, så krever det hans fulle oppmerksomhet. Hvis man observerer kjæresten sin veldig nøye merker man dette. Prøv og distraher ham for kun et par sekunder mens han ser på tv. Sjansene er rimelig store for at han faller helt ut av handlingen, og ?skylder? på deg pga at du snakket til ham. Det er ikke enkelt å være mann.

Denne situasjonen ender som den pleier med at vi lar ham være i fred, og sysselsetter oss med noe annet. Livet fortsetter å gå sin gang, og dagene går. Plutselig en dag husker han denne lille hendelsen, og vil vite hva det var vi hadde på hjertet. Problemet da er at det sannsynligvis har gått så lang tid, at vi rett og slett ikke husker hva det var vi skulle si.

Dette er noe som skjer av og til i forhold, og det kan føre til ekle konsekvenser som f. eks: Jenta får ikke sagt det hun skal fortelle, og det ender med at dere glemmer å kjøpe bursdagsgave til nevøen hans.

Løsningen på denne kommunikasjonssvikten er enkel. Vi jenter bør ta kontroll, og slå av tven!

..eller i alle fall sette på mute.

1. Dra på butikken og handle inn til en ordentlig kosekveld.

2. Ta deg en lang varm dusj, hiv på deg joggebuksa, og sett opp håret i en tutt. I kveld trenger du ikke pynte deg.

3. Syng med den stemmen du har til SingStar eller vrikk på rumpe sammen med Zumba. Ingen kommer til å se deg, så go wild!

4. Finn igjen gamle kjente på facebook. Kanskje avtaler du også et møte med en gammel flamme?

5. Rydd i bilderotet ditt! Ikke bare blir det bedre plass, men du får deg garantert en god latter også.

6. Klikk deg inn på lyricsbox.com og lær deg favorittsangene dine utenatt. Syng så høyt du bare vil.

7. Planlegg en temakveld for jentegjengen. Alt fra kostymer til cocktails. Send ut invitasjoner via facebook. Den kan brukes til så mangt.

8. Let gjennom bloglovins liste over blogger, og finn deg en ny favoritt. Les den fra begynnelse til slutt, og send personen bak bloggen en skrytende mail. Man blir alltid glad av å glede andre!

9. Se “Twilight” og drøm deg helt bort i Edward (eller Jacob.) Du er Bella Swan!

10. Avslutt alenekvelden med en bøtte Ben & Jerry's is. Er du fortsatt ikke trøtt, kan du sette på neste kjærlighetsfilm, The Notebook! Det gjør godt å gråte litt.

En notis: Jeg kommer til å poste artikler her i stedet for Blush bloggen. Den har klikket helt.