.. er en tanke jeg føler ganske ofte. Jeg føler meg så annerledes. Hjemme hos mamma er det alltid over 4 personer hjemme, og så å si hele tiden har de besøk. Jeg kjenner at jeg rett og slett blir sliten av å ha folk rundt meg hele tiden. Ikke misforstå. Jeg blir ikke lei av dem, men av å ha noen rundt meg konstant. Å ha tid for meg selv, enten det er å lese en god bok på sofaen eller se en film sammen med min kjære, så er det noe jeg har et sterkt behov for. Jeg liker at det er stilt rundt meg i blant.
Jeg har bodd hjemme hos mamma i over en måned nå, og jeg har ikke skrevet en eneste setning på boken min. Inspirasjonen og energien er ikke tilstede. Når jeg er alene skriver jeg nesten hele tiden. Det får meg i godt humør! Nå er jeg faktisk bare veldig ør i hodet.. Føler det går litt rundt for meg av og til. Jeg er ikke vant til så mye prat og diskusjoner hver dag. Derfor har jeg blitt flink til å trekke meg litt tilbake. Søke “ly” på soverommet mitt. Der er det stille, og der kan jeg skrive i fred og ro. Faktisk sitter jeg her akkurat nå.
Det som er så synd er at jeg blir redd for at familien min skal misforstå, og tro at jeg ikke vil være sammen med de. Det er jo ikke tilfellet. Jeg vil bare ha litt alenetid. En forfatterspire trenger tid for seg selv til å tenke ut gode tekster. Inspirasjon er ikke noe man har hele tiden, men noe man må bygge opp gjennom tanker og følelser. Det er slik det fungerer for meg i alle fall.
Noen ganger lurer jeg på hvorfor det var akkurat jeg som skulle bli så “rar”? Hvorfor fikk jeg interesse for å skrive? Hvorfor vil jeg bli forfatter? Det er jo ikke verdens mest normale yrke, og jeg merker at familien min ikke helt skjønner seg på meg. Ikke forstår de at jeg klarer å lese bøker på engelsk heller.. Da ser de bare veldig rart på meg. Bøker ER jo best på engelsk! Mesteparten av tiden ser jeg på meg selv som familiens klovn. Jeg føler at jeg er datteren som ikke gjør noe spesielt med livet sitt. Jeg liker bare å skrive liksom..
Føler du deg misforstått av de rundt deg av og til?
All the time. Er helt med deg på det med alene tid, blitt litt mer av det etter at vi flyttet, men før var det helt ekstremt
JA! Jeg er også veldig annerledes enn familien, men det er mer motsatt til meg da, at jeg er den som er veldig oppmerksomhetssyk, liker folk på besøk og liker å dra ut å gjøre ting. Mamma og søstersen er veldig rolige. De ligger i hver sin stol med en bok og da blir jeg ofte rastløs av å se på de, hehe! men jeg har blitt litt eldre og har faktisk funnet frem bøker selv nå da, så kanskje jeg hadde funnet mer ro hjemme om jeg bodde der nå, hehe. Men helt enig om alenetid. Det er jeg avhengig av uansett hvem jeg bor sammen med. Plasserer meg ofte i senga med serier, en bok eller noe bare for å være for meg selv jeg. Men heldigvis har jeg en kjæreste som kan være i samme rom uten at vi trenger å sitte å underholde hverandre. Vi kan bare sløve sammen, og det er deilig :)
Jeg synes ikke du skal bekymre deg over å være annerledes. Det er en gave å kunne skille seg ut i mengden, å velge noe utradisjonelt. Det skal du være stolt over, Reidun :) Når det gjelder alenetid, forstår jeg veldig godt hva du mener. Jeg elsker å være sosial, omgås med venner, oppleve nye ting, men samtidig trenger jeg noen kvelder hvor det kun handler om meg, hvor jeg ikke trenger å gjøre noe spesielt, men bare få tid til å samle tankene mine. Snakk med familien din om det, si det på samme måte som i dette innlegget, så går det sikkert fint :)
Skjønner hva du mener, selv om det ikke er på samme måte for meg. I mitt tilfelle, så er det slik at jeg elsker å være sammen med dem. Men at jeg ikke klarer det mer enn en liten periode av gangen. Det blir rett og slett for høyt lydnivå, og for mange diskusjoner. Jeg og min far, og jeg og ene broren min må ALLTID diskutere. Jeg klarer ikke å slutte heller, så det ender med at jeg må gå der i fra for å få roet meg ned. Det tror jeg faktisk er det beste med å ikke bo hjemme lengre, det at jeg nå bestemmer selv når jeg ser dem, og hvor lenge. Min mamma kan jeg snakke med i 4 år av gangen tror jeg, men når alle samles, da faller jeg av lasset, gitt.
Jeg føler det sånn hele tiden! Spesielt vanskelig er det siden mine foreldre er skilt, og jeg føler at pappa og hans familie egentlig ikke vet noe om meg, og jeg orker ikke fortelle dem alt heller, for jeg føler at de ikke forstår meg. jeg har ikke samme musikksmak som noen i familien, jeg kler meg ikke likt som det. Jeg hører på Japansk og Koreansk musikk og ser anime, og er fanatisk etter språk. Ingen andre i min familie er sånn.
Så jeg tror nok det er helt normalt å føle seg litt sånn iblant :)
Helt klart. Jeg føler meg litt… utilstrekkelig. Jeg gjør jo ikke akkurat det de ville jeg skulle gjøre med livet mitt. Men de støtter jo meg uansett, selvsagt, men i blant skulle jeg virkelig ønske at de hadde litt mer tro på meg.
Skjønner godt hva du mener. Men dette gjelder ikke bare familie, men alle mennesker. Har alltid følt meg som et utskudd og det gjør jeg ennå.
Men fortsett med det du gjør og så får de vel bare ikke forstå deg. Man kan ikke forstå seg på alt og alle heller. Vi er (heldigvis) forskjellige :)
til tider føler jeg meg utenfor, som den som alltid gjør feil og alltid er sur… men er vel bare sånn det er..
Jeg er sikker på at mamman din er like glad i deg om du skriver bøker eller om du hadde vært politi. :) De har en ubetinget kjærlighet til oss vet du vakre deg uansett hva som skjer og hva vi gjør.
Jeg vil jo si det å skrive en bok og være en forfatterspire er noe stort jeg da, tenkte deg å kunne si at datteren sin har gitt ut den boken, kanskje en bestselger. Jeg tror nok også de forstår at du trenger litt alenetid, det er bare sånn foreldre vet :)
Jeg kjenner meg så utrolig igjen i denne teksten, RB! Jeg er HELT lik deg når det kommer til dette her. Selv bor jeg jo også hjemme, og jeg er forferdelig sliten. Ikke har jeg et eget rom å trekke meg til, og for tiden er det bare veldig slitsomt å bo hjemme.
Men jeg synes ikke du skal bekymre deg for å være annerledes enn resten av familien din. Du er den du er, og familien din elsker deg uavhengig! Kanskje de ikke forstår helt hva du får ut av skrivingen, og kanskje de ikke forstår hvorfor du trenger tid for deg selv mer enn det de gjør, men de kommer jo alltid til å elske deg uansett!
<3
Alenetid er viktig! Jeg er supersosial og elsker kafeturer, trening med venner, fester osv, men av og til er det godt og sitte og bare være seg selv, helt alene :) Er rimelig glad for at jeg fikk enerom på dormet mitt, jeg trenger et sted å trekke meg tilbake!
forstår deg godt :)
Jeg tror nok mange vil kjenne seg igjen i at det er godt med alenetid! Noen, sikkert som familien din, er mer av den travle opptatte typen, men jeg trenger tid alene jeg også. Jeg fant det som en utfordring da jeg hadde besøk fra USA i 14 dager – bare meg og henne. Sånn ellers syns jeg det er utrolig fint at du bare er deg..f.eks setningen tilslutt “Jeg liker bare å skrive liksom..” Den var søt, syns jeg. De er nok stolte av deg likevel, om du isåfall er annerledes enn dem. Skriiiv jente, aldri slutt å skriv :)
Jeg har hatt det på akkurat samme måte. Bodde en periode hos mamma i fjor og jeg også savnet det å ha det rolig rundt meg. Vet veldig godt hvordan du har det.
Hvor lenge er det til dere overtar leiligheten da søte du?
ofte!
Slapp av, du er bare innadvendt. ^_^
http://psychology.suite101.com/article.cfm/the_introvert
Jeg har det akkurat likedan som deg. Føler ikke at noen forstår meg, trenger alenetid, elsker å skrive (men finner aldri tid eller stillhet…), redd for at familien skal misforstå… Det er ikke lett!
Oh yes.. Du er ikke alene..!
Bøker ER best på engelsk! Og ja, jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver.. Jeg takler ikke å ha mange mennesker rundt meg hele tiden. Jeg har ikke sovet hos foreldrene mine mer enn én natt av gangen siden jeg flyttet ut, fordi jeg ikke orker å måtte forholde meg til mange. Jeg er jo glad i dem og alt det, men jeg trenger å være i fred..
Jeg har det sånn jeg også. Når det er så mange folk i huset får jeg en stor trang til å gå tur med hunden, eller ta bilder. Kreativiteten øker riktignok så fort jeg går ut døra.
Oy, dette var jo som å beskrive meg selv når jeg er hjemme hos mine. De forstår seg ikke på meg i det hele tatt og alt jeg syns er spennende og interessant syns de er merkelig og uinteressant. Men så skal det sies at jeg blir litt lei av å høre om deres ting også da. Er ikke alle deres interesser som er så spennende for meg heller. Men ja, jeg kjenner til følelsen av å ikke bli forstått! Det er ikke noe arti, og egentlig ganske ensomt!
Uffda, det høres ikke noe godt ut når du begynner å bli sliten av alle menneskene rundt deg. Er det ikke et sted som du kan “rømme til”? Et bibliotek, en rolig plass hvor du kan sette deg ned å konsentrere på boken din – eller et sted hvor du kan tenke over livet, uten at noen blander seg inn?
Når er det dere overtar leiligheten forresten? Blir så spennende for oss lesere å se hvordan dere får det! :)
Selv har jeg spørrerunde på bloggen nå, ettersom jeg skal være lite på dataen i helgen, så hvis du vil kan du jo slenge inn et par spørsmål :) God Helg !
Jeg har vel egentlig følt meg misforstått av familien det meste av livet.. Jeg ble alltid sett på som familiens svarte får, som alle bestandig skulle fortelle hvordan ting er og skal gjøres. Hvorda jeg skulle leve livet mitt.. <Ettersom mine egene valg ble tatt, ble de ofte ikke akseptert, og endelig et nytt tema for dem å kunne ta opp ved å kritisere meg til resten av familien eller venner.. Få ofte beskjed av søsteren min og andre at hun prater veldig nedlatenede om meg ettersom jeg har valgt et så "lavt" yrke som bilmekaniker og at jeg er for ung til å kunne forstå livet og klare meg selv.. Fordet om jeg faktisk har bodd for meg selv siden jeg var 16 (6år) og har en unge på 3,5 som er frisk og rask..
Så ja jeg vet hva du mener. men husk at uansett hvilken motgang du føler at du motar, ikke la det gå utover tru på deg selv og lysten til å gå veien som du føler er riktig.. Det er kunn du som vet ha det riktige valget er for deg..
Alle her i verden er forskellige, og jeg er veldig sikker på at de ikke synes du er rar. Alle er forskjellige på sin måte og familien er den som elsker deg akkurat som du er!:) Det er lov å trekke seg litt tilbake av og til, det gjør alle engang i bland.
Vet du hva jeg synes er irriterende.. at de maser om jobb og studier. De er ikke fornøyde med at jeg jobber i barnehage siden jeg har universitetsutdannelse. ALLE spør om det. Det plager meg til døde….. er det ikke bra nok å jobbe med barn?!???! jeg blir så forbanna!!! de tror jeg skifter bleier hele dagen. WTF! De aner ikke hva bhg handler om en gang! Fakkk… blir så irritert!
Jeg hadde litt den følelsen før .. Men ting har falt på plass på en måte :)
Men jeg tror ikke familien din tenker sånn! alle trenger litt tid for seg selv noen ganger, og det håper og tror jeg de skjønner :D
Jeg skjønner deg veldig godt, og det er ikke greit å føle seg misforstått. Jeg føler det samme titt og ofte, jeg føler de ikke klarer å se MEG og den jeg egentlig er. Men samtidig syns jeg du bør være glad for at du føler deg annerledes, for det er jo ganske greit å ikke være som “alle andre”. :)
Og veldig kjekt at du vil bli forfatter! Selvom familien din ikke forstår hvorfor du valgte det yrket, så er det absolutt noe du bør følge videre hvis det er det som er det rette for deg. Det er ikke alltid så viktig hva alle andre syns – i hvert fall ikke hele tiden! :)
Jeg også føler meg missforstått av familien min. Jeg er totalt annerledes fra de, og de forstår ikke valgene jeg tar. Du får si det til de at du trenger litt alenetid iblandt, sånn at de skjønner hvorfor du ikke er rundt de hele tiden.
Vond følslese det der. Kjenner veldig godt til den.
Håper du klarer å se hvem du er, og holde fast i det,uten å tenke for mye på hva andre (familien) måtte tenke om deg. <3
det er aldri noen som har forstått seg på min mål og ambisjoner.
Jeg elsker å skrive, det forstår de ikke. Stefaren min har vel aldri lest en hel bok engang, han skjønner ikke hva man skal sitte inne og lese en bok etter når man kan vær ute å gå på ski f.eks. Så gjennom hele oppveksten er jeg dratt i alle kanter som er. Men det er fremdeles drømmene som styrer min vei.
Drømmen om å gi ut bok, som jeg til og med vet hva skal handle om, å bo i new york i en råtten leilighet å lese som lus, oppleve verden og ja i det hele tatt.
Ignorer mennesker som ikke forstår, de menneskene som ikke klarer å åpne øynene og titte utenfor en firkanta boks.
det skulle stå *leve som lus.