søndag, 22. november, 2009
Her kommer et vanskelig, og veldig gjennomtenkt spørsmål: Hvis drømmen din hadde vært å gå en spesiell skole som kun er på andre siden av landet, og samboeren din hadde hatt mulighet til å reise sammen med deg dit, men nektet. Hva hadde du tenkt om situasjonen da?
Lagret i: Uncategorized
Jeg ville ha reist, fordi det er sunt å være litt ifra hverandre, og det styrker forholdet over tid. Jeg vet om flere par som har vært ifra hverandre uten at det har ødelagt noe.
Oi, utrolig vanskelig!! Jeg aner rett og slett ikke hva jeg ville gjort..
Det hadde ikke vært lett, men jeg hadde reist. Det er litt for dumt å la være å gjøre noe pga en kjæreste – hva om man angrer resten av livet? Og blir bitter.. Det er aldri bra.
Jeg ville gått inn i meg selv og spurt meg, er dette noe jeg virkelig vil? Er dette noe jeg kommer til å klare å gjennomføre hvis han ikke blir med? Vil jeg klare å være så langt unna familien og vennene mine? Og hvis svaret er ja på disse spørsmålene, ville jeg dratt med eller uten han. :) Lykke til med avgjørelsen :)
Jeg har vært gjennom akkurat det der. Etter vgs hadde jeg søkt meg til Kristiansand for å gå Engelsk, men selvfølgelig ordna jeg meg kjæreste her hjemme de siste månedene av vgs. Han hadde nettopp fått lærlingeplass her, så en av oss måtte gi opp drømmen sin. Det ble (selvfølgelig) meg, og jeg angrer som bare F nå i dag. Jeg kunne vært ferdigutdannet nå, i stedet har jeg ikke begynt engang.
Nå skal det nevnes at det ble slutt mellom meg og samboeren min i sommer. Hadde vi fortsatt vært sammen, ville jeg kanskje ikke sett på det som noe stort tap, men nå føles det bare som om jeg har kastet bort de siste tre årene.
Jeg synes det høres fryktelig dumt ut at han nekter, hvis han faktisk har muligheten til å bli med. Dere burde begge tenke gjennom hva som er viktigst for dere. Og jeg synes ikke du burde gi opp tanken på utdanningen, det er tross alt livet ditt det er snakk om!:)
Hmm. vanskelig. jeg studerer ikke på samme plassen som kjæresten bor og det funker for oss. er riktignok (og heldigvis) ikke på andre siden av landet men halvannen time unna. Men hvis du har superlyst, så syns jeg ingen ting bør hindre deg. Tenk på hvor mye du kanskje kan angre om 10 år hvis du ikke gjør det nå..? Men hvis jeg hadde vært i din situasjon og han faktisk kunne bodd sammen med meg, så er det plutselig vanskelig med en gang. Da hadde antagelig jeg prøvd å gni det inn hvor viktig den utdannelsen var for meg. Håper du finner ut av det : )
Da hadde jeg blitt skikkelig lei meg. Grunnen til at vi har havnet i Oslo er pga politihøgskolen. Kommer samboeren min inn et annet sted blir jeg selvfølgelig med han dit. Han er flink til å forklare at det er bare pga skolen og ikke fordi han absolutt vil bo der. Det hjelper. Senere i livet håper jeg at han vil tenke på det og gjøre noe som jeg vil.
Oi. Det er et vanskelig spørsmål! Selv skal jeg jo til Dublin neste år, men det blir ikke det samme, for vi har aldri bodd sammen, og er jo heller ikke “sammen” på samme måte. Jeg tror du må kjenne på magefølelsen, og følge den. Du må gjøre det som er rett for deg, ellers vil du kanskje angre i ettertid?
Jeg tror kun du kan vite hva du burde gjøre. Men du må også vite at avstandsforhold kan styrke et forhold, fordi man får en mulighet til å savne hverandre, sette mer pris på hverandre. Men det tror jeg også er noe du kan kjenne på magefølelsen, om du tror det vil styrke eller svekke forholdet dere imellom.
Lykke til med noe som høres ut som et vanskelig valg, sweety <3
Vanskelig. Jeg for min del ville ikke reist, fordi drømmen er ikke stor nok til å erstatte kjærligheten jeg mottar hver dag.
Sikkert bare jeg som tenker slikt, men å savne noen er rett og slett forferdelig når det blir lenge.
Men der igjen så sitter man med problemstillingen; Han nekter.
Hvorfor gjør han det ? Om han virkelig hadde elsket “meg” ville han nok ha sagt ja med en gang om det var like gode eller bedre muligheter på den andre plassen.
Vanskelig som sagt… :/
Da ville jeg kanskje vurdert å reist alene om det var mulig. Om jobb og alt hadde vært iorden for den andre parten å få der skolen var, men likevel bare satte seg på bakbeina, så hadde jeg blitt skuffet, ihvertfall om dette var noe som en selv ville mer en noe annet.
Den var vanskelig. Jeg har som prinsipp at inget menneske skal få stoppe meg fra å gjøre noe jeg virkelig drømmer om. Tenk for en demper på et forhold. På den andre siden er det veldig tøft å være borte fra hverandre så lenge, og det virker jo ikke til å være et alternativ at han blir med. Så jeg vet ikke, jeg. Jeg forstår godt at det er et vanskelig valg, men jeg tror faktisk at du kommer til å angre hvis du velger vekk skolen pga han..
Jeg hadde tenkt at han må kunne ofre dette for meg, fordi han har jo muligheten til å reise sammen med meg. Jeg hadde reist og bedt på mine knær om at han skulle være med meg.
Jeg hadde reist! En skal aldri la noen holde seg tilbake, uansett. Hvis man ikke gjør som man har lyst til – utdanningsmessig osv – så vil man etter noen år komme til å bli sinte og på en måte skylde på han/hun man er sammen med for å ha ødelagt for ting i livet, og det er absolutt ikke bra :/
Da hadde jeg tenkt at det er nøyaktig sånn Åsmund og jeg hadde det. Vel, Oslo og Risør er ikke “andre siden av landet”, men i alle fall. Jeg nektet å flytte til Oslo. Allikevel sitter jeg her da, og sannelig har det gått bra óg! Avstandsforhold hadde jeg ikke takla, så alternativet til flytting var å slå opp. Såklart kom ikke det på tale! Man gir og tar i et forhold, og jeg synes man bør tørre å ofre ting for kjærligheten:)
Vanskelig spm… Tror ikke jeg ville ha turt å være borte fra kjæresten så lenge… Hadde nok også blitt litt barnslig skuffet fordi han ikke hadde blitt med. Men det er helt klart sunt å være borte fra hverandre, så om det er noe man har veldig lyst til – go for it :) Jeg skulle ønske jeg var mindre avhengig av samboeren min.
da hadde jeg tenkt at han ikke brydde seg om mine drømmer og behov. Hvis det blir til at man ikke følger drømmen sin kommer man alltid til å klandre den andre for det. Med mindre det var en god grunn som en syk slektning eller noe da, som trenger å bli passet på
Fulgt min drøm. Det er jo mitt liv.
Jeg hadde reist jeg… man skal ikke la andre legge demper på drømmer man har, uansett..men det er meg da.
Åh, dette er vanskelig. Jeg vet faktisk ikke. Alt jeg vet er at når tiden er inne for at min samboer bestemmer seg for å flytte til oslo, så blir jeg med. Til å begynne med var jeg helt i mot det, men etterhvert grodde ideen på meg. Hvis dette kan hjelpe han til å bli det han virkelig vil bli (selv om det er en framtid jeg er usikker på om jeg takkler), og han vil ha meg med, så er jeg med. Det kan jo trossallt bli spennende. Vi er unge, vi har ikke barn eller dyr. Vi trenger å leve litt. Hvis det er mannen din som nekter, så håper jeg han etterhvert får mitt synspunkt på det. Skal ikke du få en sjangse til å bli det du vil?
Jeg tror jeg hadde begynt på skolen men selvfølgelig så spørs det litt da..hvor mange år er det? 3? Men så lenge det er for en liten periode av livet ditt så tror jeg at jeg hadde gjort det! Viktig å følge drømmer :)
Det vet jeg ærlig talt ikke om jeg hadde klart. Jeg vet at det kan være sunt for en, men jeg hadde ikke vært sterk nok for det. Nå skal det sies at min kjæreste vil jobbe på plattform, og da kan han bo hvor som helst i landet. Nå til høsten flytter vi til Trondheim, fordi jeg har lyst til det, og jeg gleder meg. For deg vil jeg foreslå å snakke godt om det, å spørre om hvorfor ikke? Om det er selve stedet går det jo an å flytte litt lenger unna, men det hjelper å snakke om det til en finner en løsning på det. Men om en har veldig lyst til å gå på denne skolen, ikke la sjansen gå fra deg om du har lyst.
Åh, vanskelig spørsmål…. Jeg vet jammen ikke hva jeg hadde gjort! Jeg hadde kanskje reist likevel? Jeg er enig med Tabby her over, det er jo sunt å være fra hverandre. Men ja, for lang avstand kan jo også skape mer problemer har jeg hørt og erfart gjennom venninner, så det er jo litt av et dillemma kanskje?
Helt ærlig aner jeg ikke hva jeg hadde gjort. Men, hvis jeg VIRKELIG hadde brent for å gå på den skolen, og det hadde vært min aller største drøm, hadde jeg nok fulgt den drømmen. Sjansen vil kanskje aldri komme tilbake, og tenk om man ofrer den sjansen for den man elsker og etter noen år innser man at man ikke var rett for hverandre likevel, og kanskje finner en ny? Kanskje teit av meg å tenke slik, men det gjør jeg dessverre litt for mye til tider…. Hehehe, huff :)
Nei, dette var en litt rotete kommentar! Kan ikke sette meg helt inn i det egentlig. Jeg tror man må ha opplevd det selv for å kunne gi et så ærlig svar som mulig.
Jeg flyttet til andre siden av jorden, i et år. Vi hadde ikke vært sammen så lenge, men jeg visste at han var “mannen i mitt liv”. Det var tøft, vanskelig og til tider veeeeldig kjipt å være så langt borte. Samtidig var det veldig lærerikt, supergøy, og jeg tror (les: VET) jeg ville angret resten av livet om jeg ikke hadde dratt. Vi er fortsatt sammen, og det hadde vi ikke vært om jeg ikke hadde dratt.
Største “drepern” her vil være om du IKKE gjennomfører dette(eller noe annet du virkelig vil), for det vil forfølge dere resten av livet at du ikke fulgte dine egne drømmer pga forholdet/kjæresten.
Dette er snakk om Norge, og det vil ta 6-7 timer på buss eller med tog, 1-2 timer maks med fly. Det virker langt om dere aldri har vært fra hverandre fra før, men dere vil merke at det såvidt er noen avstand når dere kan snakke sammen og klokken er det samme hos begge, se på de samme tv-kanalene og lese de samme nyhetene.
Hvis dere ikke greier å flytte bort sammen, eller overleve at du studerer et annet sted i noen år, vil nok ikke forholdet vare særlig lenge uansett…
(go for it!)
Jeg hadde tenkt som så at det sikkert er viktig å gå på denne skolen med tanke på resten av karrieren. Dette er viktig for deg. Da ville iallefall jeg vært villig til å reise uansett om samboeren vil være med eller ikke. Men dette er jo selvfølgelig noe man må prate om, og bli enige om.
jeg ville reist. Om forholdet hadde røket av det hadd edet kanskje ikke vært sterke nok følelser. Er sterkt forhold overlever sånt, man kan jo besøke hveerandre ofte? og hvis man er ung, må man nesten følge drømmene sine, det er vktig. ellers kan en angre senere :/
Jeg tror ikke jeg ville reist, men jeg er den typen som gir opp alt for min sin.
Det spørs hvor lenge det hadde vært snakk om å gå på den skolen.. Og om det fantes noen lignende tilbud nærmere kjæresten! Hadde det vært snakk om flere år hadde jeg nok ikke reist..
Ah, vanskelig situasjon!!!
Jeg tror kanskje jeg hadde reist. Om kjærligheten er sterk overlever den noen år på hver sin kant av landet.
Jeg hadde faktisk reist jeg også, med tungt hjerte så klart, men hadde gjort det. Som nevnt over her så vil det bare styrke forholdet, eller vise at det kanskje aldri hadde fungert i lengden uansett… En som betydde ganske mye for meg flyttet til Kr.sand for 2 år siden, og han kom hjem annen hver uke for å være med meg, og det funker fortsatt ganske fint, til sommern flytter jeg ned selv :)
Reis, reis, reis! Jeg reiste fra min kjære, og helt over til andre siden av jorda, ikke andre siden av landet.. Ikke sett livet ditt på vent p.g.a. samboeren, som sagt over: Avstand kan absolutt styrke forholdet! (:
Det kommer ann på grunnen til at h*n nekter å være med, men jeg ville tenkt at om det er den store drømmen så burde samboeren være villig til å ofre litt for sin kjære. De kan vel alltids flytte tilbake når skolen er ferdig?
Evnt at vedkommende følger drømmen sin, lever i et avstandsforhold så lenge skolen varer. Om ikke samboeren nekter deg å dra da – da er det isåfall egoistisk …
Jeg mener det er viktig å følge drømmene sine. Og at man ikke må la noe komme i veien. Men så klart kommer det ann på situasjonen. Hvorfor samboeren nekter å være med osv.
Men om det er bare at samboeren nekter å reise, uten noen spesiell grunn – så synes jeg det er dårlig gjort. Man vil jo det beste for den man elsker, og om det innebærer å flytte på seg – bør man vurdere å gjøre det. Man må kunne ta en sjanse for den man elsker.
Jeg tror jeg hadde blitt litt lei meg over at samboer/kjæresten ikke hadde villet noe som hadde vært så viktig for meg .. Men tror vi hadde diskutert litt rundt det og funnet en mulig løsning ..
Jeg synes ikke man skal gi avkall på drømmene sine bare fordi kjæresten eller mannen ikke kan bli med. Det tror jeg man taper på i det lange løp. Jeg ville nok dratt. Hvis forholdet ikke hadde holdt, tror jeg ikke det var meningen at det skulle vare.
Jeg bestemte meg også for å gå på skole på andre siden av landet. Samboeren min hadde ikke så lyst til å flytte dit, så vi fant ut at jeg skulle flytte alene. Dette var i god tid før inntak og flytting. Etterhvert fant han ut at han ville bli med meg, tror kanskje han ønsket litt forandring.
Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt. Føler det hadde vært lettere å tenke tanken om jeg hadde vært i situasjonen, men om det var noe jeg VIRKELIG hadde hatt lyst til, hadde jeg nok dratt. Om samboeren (om jeg hadde hatt det) min hadde nektet å være med, kunne han vært hjemme til jeg kom tilbake. Det er viktig å ta valg som gjør noe man virkelig vil i livet!
Jeg tror jeg ville blitt ganske frustrert til å begynne med, men hadde nok reist og fått en utdannelse.
Som Tabbytrash skriver, så kan det både være sunt og styrke forholdet. Man har jo hele livet foran seg på å være sammen, så hvorfor ikke prøve det ut:)
Jeg ville forstått at han ikke hadde lyst. Kanskje fordi han ikke har noe der å gjøre selv (jobb, skole, venner) eller annet. Men hadde sikkert vært skuffet med en gang.
Oy! Det var et vanskelig spørsmål! Jeg tror jeg hadde blitt veldig såret dersom han nektet, men jeg tror jeg burde ha dratt uansett. For hvis han ikke vil støtte deg i dine drømmer, så må man kanskje tenke over hva slags fremtid man kommer til å få sammen.
Jeg hadde reist fordet, og heller kommet hjem i helger og ferier. Tror ikke man tar skade av å være litt fra hverandre innimellom. Man må jo tross alt ofre litt ting viss man skal bli til noe :) Det vet jeg ihvertfall at jeg kommer til å måtte gjøre når jeg er ferdig med dette året.
Jeg har vært mye borte fra min kjære tidligere, og synes ikke det var noe som helst gøy. Men, om denne skolen hadde vært bra for meg og realisert en drøm hadde jeg nok flyttet, besøkt kjæresten så ofte som mulig og satset på at det hadde gått bra med forholdet vårt .
Jeg hadde reist. Han klarer å vente mens studiene pågår hvis han virkelig vil.
Da finner du lett ut om dere har et sunt forhold, og dere blir kanskje enda sterkere sammen :-)
Lykke til uansett hva du velger (hvis det gjelder deg)!
Tja. Nå handler det vel egentlig ikke om en kjæreste/samboer, men om ektemannen. Man er rett og slett nødt til å snakke sammen, respektere hverandres meninger, og forhåpentlig få løst det hele.
Jeg hadde reist..Man har godt av det..;) Jeg skal til USA å gå skole i 2011 mest sannsynligvis. i 6 mnd vel å merke..Da blir det ikke noen muligheter for å besøke heller… Jeg spurte ikke om tilatelse, men når jeg fortalte han det, så sa han, ok, så bra!;)
Jeg ville blitt lei meg. Er ikke mine ønsker like verdifulle som hans?
Jeg hadde reist selv om det kunne vært vanskelig. Man ikke legge opp livet til at den ene er imot en ting. Det blir helt feil. Den andre bør ikke være en stopper for drømmer.
Det ville aldri skjedd. Jeg er veldig flink til å få viljen min.
Når det gjelder utdanning syns jeg det er riktig å følge drømmen sin, for hvis ikke kommer du til å angre på det senere. Og når det gjelder avstand på andre siden av landet.. noen må vel ofre noe eller langdistanseforhold.